Jeg lærte mye om trygghet, midt i HELVETESUKA

Året er 2005. Sommeren er på hell og Edinburgh Military Tattoo går mot slutten. I kulissene gjør Hans Majestet Kongens Gardes Drilltropp seg klare til sin aller siste forestilling før dimisjon. Drilltroppen er en eliteavdeling med 40 håndplukkede soldater som har gått gjennom et heftig treningsregime på 10-12-timers dager i et år, for å bli verdens beste i en eneste kategori: Militær eksersis. Vi er berømt og beryktet, kjent som de hardeste og mest hjernevaska av alle. Vi klipper håret hver onsdag OG søndag, med millimetermål. Vi kan faktisk speile oss i den blankpussede skotuppen vår. Og vi stryker både dyne, pute og laken med dampstrykejern hver eneste morgen før vi stiller opp i perfekt formasjon utenfor kasernen, også når vi en sjelden gang har fri!

Dette året har vi reist både til Sydney, Norfolk i Virginia og et besøk til svenskekongen i Stockholm. Vi er topptrente og fokuserte. Nå skal vi bare avslutte med stil, så er vår førstegangstjeneste over. Drillen går selvsagt etter planen, vi gjennomfører på høyt internasjonalt nivå. Og vi er siste innslag i hele tattoo'en, før alle de andre korpsene samlet skal fylle arenaen og spille finalen sammen. Det betyr at når vi marsjerer ut av portene nederst på slottshøyden, så står alle de andre ferdig oppstilt midt imot oss, og vi må marsjere gjennom og forbi dem alle. Dette har vi gjort hver kveld i en måned nå, de vet vi et fokuserte. De vet at vi gjør holdt, men står i stram givakt, med blikket festet  opp og frem, helt til befalet har gitt oss sin evaluering. Først da får vi lov til å tre av og vi forsvinner raskt til vår egen backstage. 

Sånn går det ikke denne siste kvelden... 

Allerede mens vi synger på vei ut gjennom portene hører jeg stemmen til noen av gutta sprekker. Når sangen er ferdig og vi møter veggen av andre musikanter ser jeg at de sperrer øynene opp. Noen av gutta foran meg har senket hodet og slått ned blikket. Jeg hører noen hikst på min venstre side allerede før vi er ute av arenaen. Og i det vi stopper opp i gaten nedenfor bryter hele gjengen ut i gråt. Tårene strømmer og klemmene sitter løst. 

Det er over. Vi har levert. Sammen.

Hvorfor forteller jeg dette? Fordi det viktigste jeg lærte i løpet av året i Drilltroppen er en lekse jeg tror veldig mange overser, men som jeg mener ligger til grunn for all ledelse og utvikling! Jeg KUNNE snakket om hvordan vi ble pushet hardt, hardere enn vi trodde vi kunne tåle, og erfarte at vi var sterkere enn vi ante. Dette er viktig lærdom! Og jeg anbefaler deg på det sterkeste å se Kompani Lauritzen hvis du ikke har gjort det enda. Jeg er stor fan av forsvarets strategi for å utdanne sterke, stødige menn og kvinner som både ønsker og evner å reise seg opp når alt annet faller. 

Jeg KUNNE snakket om hvordan det å mestre noe sammen med andre er sin egen vei til lykke. Og det fine er at det er en lykkefølelse som er tilgjengelig for alle som vil nesten når som helst! Dette er noe jeg drar frem i foredragene mine, som jeg tror jeg er en litt oversett komponent av det å samarbeide i team

Men det jeg VIL løfte frem i dag er bakgrunnen for at alt dette kunne skje. For hva er selve grunnlaget som fikk oss til å yte så mye mer enn vi trodde vi kunne tåle? Hva må på plass først, for at vi 40 gutta ikke bare frivillig, men med lyst og håp, legger egen dømmekraft og egne behov til side og bare følger ordre?

Hemmeligheten var: En urokkelig tillit til en leder som virkelig gjorde seg fortjent til den. På infomøtet før vi ble valgt ut til aspirantperioden viste løytnant Bergstrøm oss en video av fjorårets tropp og sa: Hvis du vil bli like god som disse før vi reiser til Sydney om tre måneder, så må du bare gjøre som jeg sier! Han var allerede et forbilde. Skoene var de blankeste vi noengang hadde sett. Uniformen satt så strøken at den så ut som den var et origamiprosjekt noen hadde bare brettet på ham. 

Løytnant Bergstrøm var gjennom hele året et forbilde som viste oss i praksis at det var mulig. Han var oppe før oss og jobbet hardere enn oss. Han hadde en plan. Han ba oss aldri om å følge en regel som han ikke allerede fulgte selv. Og i løpet av aspirantperioden viste han gang på gang en kunnskap og dømmekraft jeg knapt har sett maken til verken før eller siden. 

Min opplevelse er at den viktigste erfaringen som fikk oss alle til å bare hengi oss til Bergstrøms kommando som tropp, var en liten time midt i helvetesuka som markerte overgangen fra aspirantperioden til etablert Drilltropp. Vi hadde vært ute i kulda, vi hadde gått langt, vi hadde felt et tre med sløve bajonetter og båret det med oss i dagevis. Vi trodde vi var ferdige for lenge siden, men vi pushet videre for å få være med videre. 

Så. 

På et tidspunkt så Løytnant Bergstrøm tydeligvis at bunnen var nådd. Hva han så vet jeg enda ikke, det var en kaotisk situasjon. Men plutselig ble vi kommandert inn på NK’s time. En time med skoleboller, varm sjokolade og saft. Midt i en uke med helvete. Han så på oss med det klare blikket og det lure smilet sitt. - Og leverte sin catchphrase på altfor fint bergensk: «Jeg blir ikke imponert, akkurat». Så var det ut i kulda igjen. Helvetesuka var ikke over. Utfordringene var de samme. Men alt var likevel helt forandret.

Det som skjedde var at Bergstrøm viste oss en kombinasjon av kontroll og omsorg som gjorde oss trygge på at vi kunne legge våre egne betraktninger til side litt. Han viste oss med all tydelighet at han skjønte bedre enn oss hva vi faktisk kunne tåle og dermed få til. Og samtidig viste han at han hadde vårt felles beste i sikte. Resultatet var en tropp med 40 motiverte mann som villig fulgte etter sin leder og gav alt både på trening og på oppdrag. Det var ikke sånn at vi aldri kom med egne forslag eller innspill, vi hadde etter hvert en meget høy grad av autonomi, til tropp i Garden å være. Han gav oss heller aldri dustete kommandoer bare for å teste vår lydighet. Men han klarte å trygge oss nok til at vi følte vi kunne gi alt. Han sørget for å samle vår motivasjon og vår innsats i én eneste retning. Og han leverte på sitt løfte til oss: Vi gjorde som han sa, og da vi landet i Sydney og gikk drill for 36.000 mennesker pr. kveld på Aussie Stadium var vi allerede stolte ambassadører for det norske forsvaret.

Hva har dette å si for deg som leder? At etter min mening er tillit både til deg som leder og innad i ditt team en av de mest undervurderte ressursene du kan utvikle. Return on investment på alle tiltak som øker tryggheten er større enn de fleste aner! Trygghet øker kreativiteten og produktiviteten. Trygghet senker fraværet og distraksjonene. Og trygghet skaper et team som både ønsker og evner å få jobben gjort, og som trives og blomstrer midt i utfordringene!